 |
| Van Gogh-ill |
36.
HVERANDRE
Vi
eier ikke hverandre.
Rikdommen
er å ha en venn.
Vi
kan ikke måle rikdom i penger,
Men
i gode venner.
Alt
vi eier i oss selv,
Er
en rikdom for andre.
Den
som er rik på kjærlighet,
Har
mye å gi.
Den
som bærer rikdommen alene,
Blir
fort fattig.
Å
være, er tydelig tegn på liv.
Den
som er dyp i visdom,
Lar
seg ikke forføre.
ORD
Å
ha røtter i jord,
Er
bedre enn mange stjerner.
Den
som har himmelen over seg,
Går
seg ikke vill.
Bare
den som eier liv,
Kan
gi liv.
Livsens
vev er uransakelig,
Men
månen er for alle.
Kjenner
du historien,
Vet
du hvor veien går.
Den
som luter sin rygg
Har
mye å bære.
Å
ha kjærlighet
Er
å elske sin neste som seg selv.
Kjærlighetens
glans stråler i verden
Som
et fyrtårn.
Det
lar seg ikke slokke av noen
Før
tiden er inne.
Mennesker
som hater, kaster ved på bålet.
37.
HÅP
Håp
og lengsel
Har
kjærligheten som grunnvoll.
Med
kjærligheten i sentrum,
Har
vi stor rikdom i våre liv.
Den
som gir av sin kjærlighet,
Får
kjærlighet i overflod
Fra
kilden som aldri tørker ut.
Den
som er et strå,
Kan
bli til noe stort under stjerner.
Den
som er stor i seg selv,
Mister
fort fotfeste.
Håpet
er å leve med hverandre
Som
venner og naboer.
Da
er vi synlige for hele verden,
For
kjærligheten har allerede slått rot.
Hvem
kan måle tankene til et menneske?
Hvem
kan slukke tørsten av kjærlighet?
Rikdom
er ikke det en eier, som hus og bil,
Men
det en får gratis.
Den
som forkaster ordet,
Forkaster
livet.
Den
som blir forvandlet, og får nye krefter,
Har
mye å takke for.
Selv
den rikeste mann blir kledd naken
Ved
oppgjørets time.
Hvem
kan måle seg med Salomo?
Bare
blinde kan se klart i mørket.
Den
som ikke forstår Skriften,
Trenger
briller.
Den
som er fattig i verden,
Kan
være rik på visdom.
Den
som gir alt, har gitt mer enn alle andre.
Rik
er den som vinner vennskap av kjærlighet.
Fattig
er den som ikke kjenner Gud.
Alt
går i stå, for den som ikke har ord.
Den
som har vilje, kan nå langt.
Den
som har håp, er en veiviser for andre.
38.
HÅP
Den
som har håpet i sitt hjerte,
Har
en rød løper å gå på.
Alle
er unike, en vev av skjønnhet,
En
varde av lys.
Når
livet heller,
Og
bladene faller til jorden, ett for ett,
Vet
vi at høsten er kommet.
Den
som håper og tror,
Må
gjøre seg reiseklar.
Snart
ringer klokkene for alle,
Men
ikke alle hører lyden i tide.
Noen
steiner har skarpe kanter,
Andre
er rundslipte.
Slik
er det også med menneskene.
Alle
har minner av lys.
Det
er en kostelig kledning.
Kjærligheten
gir glans over livet.
Det
er vårt håp fra begynnelsen.
Den
som kan snakke uten ord,
Har
det største vokabular som finnes.
Vennskap
som aldri dør,
Er
bedre enn å vinne i lotto.
Vil
du bli venn med noen,
Må
du gi av ditt hjerte,
Uten
å kreve noe tilbake.
Tungt
er det å gå den siste bakken,
For
den som aldri har gått den før.
Tungt
er det å komme igjen,
For
den som har mist håpet.
Å
tie sammen med noen,
Er
mer verdifullt enn gull.
Å
lytte, gir lønn i overflod.
39.
KJÆRLIGHET
Lyset,
Som
vi selv trenger til,
Har
oppstandelsen, livet.
Ingen
kan forstå
Mirakelet
som skjer.
Våren
reiser opp,
Døde
står opp.
Kjærligheten
seirer.
Som
vi selv er lys,
Fører
lyset oss videre.
Lengselen
åpner for lyset.
Håpet
lyser daglig.
Lyset
bryter frem or mørket,
Forvandler
alt.
Lyset
er kjærlighet.
Min
kjærlighet lyser i verden.
Lyset
deles i tusen lys,
Virksomme
lys.
LENGSEL
Håpet
har lengselen i seg.
Ingen
er for langt borte for lengselen.
Harper
spiller.
Lengselen
beruses.
Den
som holder lengselen levende,
Kan
se håpet
Som
en virkelig drøm,
En
åpenbaring.
Den
som lengter, håper i sitt hjerte,
Og
vokser i håpet til tro,
At
noe stort vil skje.
ÅND
I ORD
Ord
er ånd.
Den
gamle hadde ånd i seg,
Og
skrev poesi fra hjertet,
Skrev
ord inn i verden,
Åpenbaringer
på vers.
Lys
av ord fra det indre,
Løftet
sjelen, løftet ordene høyt,
Til
velsignelse.
Det
var navnet som åpnet porten
Til
mysteriet,
Og
ordene løsnet som frø i vinden.
40.
HØST
Høsten
kommer nær,
Og
blir større, større,
Løfter
seg på bakbeina, står
Sidelengs
i måneskjær,
Og
biter siste rest av liv.
Lauv
danser i bakken, gras vinker
Uten
mening, lyngen brenner
I
tusen farger.
Høsten
tilbringer natten ute,
Iskalde
vind feier fjellet.
Himmelen
roper i skyer,
Snø
over 1000 meter.
Rundt
min kropp slynger høsten
Og
forteller en friere pust,
En
iskald våkenatt
Med
åpent vindu.
Her
sitter jeg,
Krummer
meg sammen som et barn,
Kjenner
gråten, kjenner veggen,
Nærheten
til høsten griper.
Tvers
igjennom er jeg fanget.
Høsten
kommer utenfra
Og
tar meg inn til seg.
Men
håpet lever.
Jeg
lever i lyset som streifer
Over
hustakene.
Lengselen
roper etter rettferdighet,
Roper
gjennom det daglige lyset,
Ser
forfallet rundt meg,
Men
håper en ny dag, håper våren
Kan
smelte isen.
41.
ELDES
Eldes
alene, eldes i håpet.
Fred
i lengselen etter rettferdighet.
Daglig
drypp av lys,
Visdom
fra det høye,
Ord
med gullskrift på veggen,
Navnet
lyser.
Lyset
er alltid en venn.
Oppstandelsen
lyser i kjærlighet,
Håpet
lyser i hjertet
Og
skinner i våre øyner.
Venner
lyser, medmennesker ser,
Våre
egne kjære lyser,
Skaper
glede og fred.
Eldes
i nærhet til livet,
Til
barn som vokser,
Eldes
i håpet,
Løftet
av språket som lyser
Og
forteller om en stjerne, et barn,
Og
svarer i våre hjerter.
Hemmeligheten
med å eldes
Ligger
i håpet,
At
vi skal se over alle grenser,
Før
solen går ned,
Før
engelen lukker døren
Til
tempelhagen.
ORDENE
Jeg
har ordene. De kommer til meg,
Og
fører meg videre,
Fra
varde til varde.
Ordene
er et knytte blomster,
De
dufter honning, og lyser veien.
De
drar meg til seg, og hvisker navnet,
Mitt
navn, at jeg er en hjelpeløs fugl,
Som
trær uten røtter.
Da
må jeg skjelve.
Og
ordene skjelver med meg, til jeg sovner.
I
drømmer åpner ordene visdommens bok,
Og
velsigner meg.
Ordene
velsigner, og gir lys til verden,
Til
våre hjerter i håpet,
Så
kjærligheten kan leve og blomstre
I
vår egen paradishage.
42.
ORD
MELLOM OSS
Det
avgjørende ordet,
Ja
eller nei, lyser.
Mellom
oss lever ordene
Som
budskap.
Ordene
er født mellom oss,
Og
strekker seg ut
For
å favne,
Kler
seg i luft og lys.
De
innbyr de levende,
Hilser
oss med kyss,
Elsker
oss over alle grenser,
Høyt
over skyer.
Ordene
viser oss håpet,
Bærer
oss frem
Med
hvite klær, brer armene
Omkring
oss.
Mellom
oss er ordene
Som
stjerner, blomster,
Våkne
øyner, tusenfryd,
Umistelige
takk, jubel.
DEN
ENE
Umistelig
er den ene.
Jeg
er uverdig, unyttig.
Den
ene reiser meg fra støvet,
Løfter
meg i håpet, under en varm sol.
Jeg
elsker den ene, elsker
Mandeltreet,
Min
juvel mellom gråstein og lyng.
43.
LIVET
Det
indre livet fødes,
Og
fødes igjen.
Vi
erobrer, og erobres
Av
krefter utenfor oss selv.
Vi
legger hendene sammen
Og
ber en bønn.
Forhenget
revner,
Døren
er åpnet for alle.
Vi
er blitt fri
Til
å leve, og pløye jorden
Til
en ny vår.
Lanternen
lyser på veien.
I
det fjerne lyser håpet,
Og
alle ord lyser
Som
dråper av regn i sol.
DELE
Jeg
har et dikt jeg vil dele.
Varsomt
åpner jeg sjelen
Og
deler ut av min indre stemme.
Landskapet
følger tiden
Som
et åndedrett,
Som
en rytme i skapelsen,
Som
lever i samhørighet med oss.
Jeg
vil dele mine ord, visdom
Og
tanker fra dypet,
Fra
mitt hjertebeger,
Fra
mitt indre akvarium.
All
glede og håp er renhet
Som
stråler frem fra den ene,
Som
elsker oss for den vi er.
Uendelig
er nåden, uendelig jevnes våre stier,
Så
vi kan vandre i modning og fred.
Uendelig
er veien, og lyden av ro
Over
terskelen til livet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar