1.
UTSIKT
Når
jeg ser ut av vinduet
Ser
jeg Jerusalem med høysang og tempel.
Jeg
ser tusen år frem i tid,
Og
kjenner gatene igjen
Med
lukkede øyner.
Jerusalem
lyser i høyden
Som
en tusen år gammel dame,
Pyntet
med appelsinduft og fikenblader.
Jeg
ser venner leke i samme gate,
Der
presidenten bor.
RØD
MÅNE
Når
månen blir rød
Skjer
der noe spesielt i verden.
I
1967 ble månen rød.
Tegn
i månen er for jødene,
Tegn
i solen er for verden.
Jeg
leter etter tegn i ordet.
Israel
er født på ny etter tusen år,
Men
alltid har der vært en spire
I
det skjulte.
Drømmen
om Israel lever fortsatt
Hos
den jevne mann og kvinne
Over
hele jorden.
Når
månen blir rød,
Kommer
Messias igjen til Oljeberget,
Og
alle kan danse for friheten.
Etter
landflyktighet, kommer skarer
Til
det hellige landet
For
å bygge tempelet opp igjen.
Med
rådyrøyner vokter stjernene
Barna
- som sover og drømmer
Om
en ny virkelighet.
2.
NATT
Natten
har mange ufødte barn
I
sin månelanding.
Månen
sender lysstråler av gull
Inn
i landskapet.
Fjellene
stirrer i natten
Som
ensomme ulver,
Og
duellerer om hvem som er størst.
Med
sølvgråe piler når månen oss
På
verandaen i nattkjolen.
Vi
ser på stjernene,
Som
vi holder tett til brystet.
NAVLE
Hva
som er jordens navle
Strides
de lærde.
Noen
sier Jerusalem,
Andre
sier en hvit rose
Som
dufter av honning.
På
graven min er klokkelyng.
Det
passer godt for en som vandrer i fjellet.
Der
synger lyngen som ærfugl
Og
lyser som nyfødte barn.
FORSTÅ
Menneskene
forstår hverandre
På
flere språk, og innbyr til omsorg
For
de eldre,
Som
gjerne ikke har tenner,
Og
lengter etter en aftenstur.
Menneskene
som drikker maismelk
Og
filosoferer over livet,
Kjenner
seg fremmede i verden
Når
lyset slukkes, og de er alene
Med
oppskriften på et langt liv.
3.
SPILL
Gi
meg et instrument, så jeg kan spille.
Gjøken
spiller, tiuren spiller.
Jeg
vil og spille med i dansen
Langs
elvebredden.
Bare
en liten stund vil jeg spille,
For
jeg er fremdeles et barn,
Og
trenger å lære noter.
Jeg
roper i skogen. Jeg roper i fjellet.
Mine
barn roper, og undres
Over
symfonien i landskapet.
Alle
spiller sammen, til ære for livet.
Jeg
tar frem panfløyten,
Og
spiller for fuglene som har reist.
BYGD
I
en bygd beiter kyr og sau
Under
solskimmer og dryss av regn.
Her
er gylne åkrer,
Og
lammene er blitt store.
I
en bygd går bruden til alteret,
Og
blomster er strødd langs veien
Så
oldinger gråter av glede.
Kirsebærtreet
er ferdig med sin tur.
Epletrærne
luter sine greiner.
Blå
himmel jubler.
En
bonde rekker ut sine hender til fremmede.
Melken
skal til butikken,
Og
brønnen skal fylles av vann.
Men
regnet uteblir,
Bare
en dråpe gir ingen avling.
Rammen
for et voksende samfunn
Skranter.
Folk stuper.
Bonden
legger opp, som en skøyteløper.
Det
er hardt å arbeide uten lønn.
4.
HORISONTEN
Blågrå
fjell er horisonten,
Nakne
veggmassiv bak alle hav.
Her
er maleriet endeløst.
Horisonten
er en gråblå brønn,
Belyst
av tusen stjerner
Fra
drømmeteppe.
I
denne grenseverden
Spilles
fiolin og bølgeskvulp
I
taktfast orden.
Kirsebærtreet
i hagen svaier
Når
horisonten jager mot land
Sitt
veldige svøp.
I
huset sitter jeg som gammel
Og
venter på bud for natten,
At
båtene rir stormen.
Og
horisonten rister havet,
Som
forteller sin historie
Om
skjeggete ulver.
MUREN
Bak muren ligger landsbyen rolig
Bak muren ligger landsbyen rolig
I
morgendis.
Her
sitter jeg med noen venner
Og
drikker vann.
Avisene
forteller om muren
Som
ble tumlepass for soldatene.
Etterpå
kom vismennene
Og
forteller om et nytt språk,
Som
heter kjærlighet.
Vi
må lære så lenge vi lever.
Grovbrød
og melk er godt for sjelen.
Muren
har ingen avstand.
Vi
er her begge med våre skjold,
Og
begge vil overleve langfredag
Og
oppleve påskedag.
5.
ORD
Ord
er forskjellige,
Som
mennesker, som to dråper vann.
Det
er et mysterium.
Tenk,
ingen er helt like.
Alle
er unike.
Det
er virkelig sant.
Ordene
er nøkkelen til
Det
unevnelige.
Men
ordene kan ikke fortelle alt.
Ordene
er bare en døråpner.
Taushet
er gull, vet vi.
Tankene
påvirker vårt liv.
De
stumme ord bringer følelser på banen.
Her
er evighetens frø gjemt.
Vær
ikke stille om det du vet.
Ditt
hjerte vet alt, og forteller sannheten.
Så
kan vi undre oss
Gjennom
alle dager og netter.
Jeg
lever fordi tankene lever i meg.
Jeg
vil ikke gå som en grønnsak
Gjennom
verden.
Jeg
vil være en frodig elv,
En
elv som aldri går tørr.
Jeg
har mange ord på tegnebrettet.
Jeg
vil forme et brev om det å være
Den
ene, den unike.
Da
må en kjenne seg selv, og være tydelig
I
speilet, i erkjennelsen.
Vi
lever, og tar til oss av omgivelsene.
Vi
beiter i det landskapet vi beveger oss,
Og
vokser i kunnskap og visdom.
Vi
får erfare at vi er,
Og
har forventninger til livet,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar