18.
HÅND
Den
myke hånden din
Som
er full av enestående fingre,
Skal
velsigne jorden.
I
tidens løp skal den visne bort,
Men
englene skal ta imot dine hender varlig
Og
gi dem nytt liv.
Den
dødelige hånden din
Skal
himmelen stryke over med varme,
Så
huden blir fornyet.
Berøring
av engler gjør dine hender vakre
Og
gavmilde, så du kan kjenne styrke
Fra
skapelsen.
LEPPER
Mine
lepper er fulle av ord.
Jeg
puster ord til skyer
Som
farer med vinden.
Ordene
seiler på en hellig bølge
Til
en ny morgen.
Lepper
av gull åpner tempelporten,
Og
alle folk fra fjernt og nær
Får
komme inn.
De
gir gaver og velsigner barnet
Som
er kilden til alt liv.
STEMME
Jeg
er ikke stemmeløs i verden,
Men
ropene mine er lave,
Og
jeg tier helst,
Men
til hver pust må jeg prise ordet
Som
gir oss daglig det vi trenger,
Og
styrer oss frem i håpet
Til
en ny tid uten ende.
Min
stemme er tydelig, som et signal
At
jeg lever og vil videre med ordet
Til
alle som hører.
19.
LYSET
Lyset
er i ditt hjerte,
Og
følger deg på veien.
Lyset
er kjærlighet og håp,
Og
nærhet til hverandre og livet.
Oppstandelsens
morgen
Gir
lys over verden,
Gir
lys over døden og mørket.
Lyset
tar angsten bort
Og
trøster den farløse.
Ordet
og lyset en venner
Til
siste slutt.
Ordet
som skapte alt
Legger
sin hånd på våre skuldre
Og
lyser fred.
ORD
Ordene
som rører ved deg
Og
løfter deg,
Lever
i ditt hjerte.
Ordene
er det daglige brød
Som
gir oss liv.
Jeg
lever i ordene
Som
toner i mitt indre dag og natt
Og
forteller hemmeligheter
Inntil
enden.
POESI
Hverdagen
har poesi
I
skjelvende trær,
I
våre hender, og i vårt hjerte.
Vi
hører summing av poesi
Når
solen kommer med varme hender
Og
skaper liv i hagen.
Hverdagen
når oss alle med håp og drømmer,
Mens
vi synger på veien til Jerusalem
Med
åpent sinn for bevegelse og forvandling.
20.
LEVE
Hun
levde i håpet.
Hun
satt i sengen, støttet opp
Av
mange puter.
Jeg
brakte henne vann,
Og
lukket opp døren for nye gjester.
Det
var ikke flere vaser igjen,
Men
noen måtte stå fremme.
Blomstene
lyste i rommet.
De
var så vennlige mot de hvite veggene.
Hun
hadde en sterk tro, og var aldri redd,
Men
hadde skrudd av telefonen.
Jeg
passet dørklokken,
Og
åpnet posten i tretiden.
Om
kvelden kunne hun være helt utmattet,
Og
gråt over en kopp kaffe
Før
hun sovnet av tablettene.
Sorgen
var borte, og freden var i rommet.
Jeg
kom med morgenmat,
Litt
eplejuice, og et glass vann.
Hun
strammet seg litt i sengen
Og
foldet hendene.
Hun
burde sluttet med smertetablettene,
Men
legen hadde sagt, og det ble med det,
Som
en formaning,
Og
hun ville være pliktoppfyllende.
Hver
dag gir oss nye plikter.
Og
den ene i sengen brukte å studere bilder,
Og
skrev navn i et album.
Det
var hennes måte å rydde tankene.
Ellers
var det testamente, og alt som fulgte med
Når
en skal vandre fra jorden.
Det
nytter ikke med skyggespill.
En
må være ærlig om livet til det siste.
Lyset
brant. Tiden var ikke ute.
Alt
fortonte seg vakkert,
Og
klokkespillet fra kirketårnet tonte i veggene.
Jeg
bare lyttet til musikken.
Om
kvelden tok hun av seg gifteringen.
Det var greitt å lette på vekta.
Hun
skulle jo snart fly.
De
som kom etter kunne dele gullet.
Til
avskjedssalme hadde hun valgt,
Styr
du min vandring.
Og
været var som en vårdag i april,
Med
fuglekvitter og klokkeklang.
21.
JEG
VENTER
Jeg
skal besøke en gammel dame,
Og
venter utenfor.
Jeg
har noen bøker med
Og
et knippe blomster.
Jeg
må vente lenge, og tror at hun sover.
Jeg
har pyntet meg litt,
Og
håper å treffe flere.
Hun
var en gang en skjønnhet,
Og
ble gift av en fremadstormende lege
Som
tok seg godt betalt.
Men
han levde ikke så lenge,
Og
konen måtte bestyre det store huset
Med
et ydmykt hjerte.
Nå
er jeg her, og ser blomster over alt.
Kanskje
er den gamle død?
Hendene
mine skjelver.
Jeg
tilbyr henne hjelp, når jeg ser hun gråter.
Hun
ber om tilgivelse.
Og
jeg leser noen ord for henne,
Så
hun kan bli et nytt menneske.
Hun
lever i håpet.
Jeg
tilbyr henne et rent hjerte.
Ordene
er alt jeg kan tilby.
Og
ordet som lyser i mørket
Og
skaper nytt liv, varer evig.
22.
FJELLET
Jeg
går opp på fjellet,
Og
er alene.
Vinden
blåser,
Og
solen renner i havet.
Jeg
stiger på fjellet
Og
lytter etter vinden.
Det
rusker i lyngen, og fjellet hvisker.
Jeg
hører en stemme.
Jeg
er alene,
Og
regnet pisker, og mørket kryper.
Den
endeløse vidde
Som
åpner fjellet,
Gir
meg en fasit om fjell
I
det fjerne.
De
stikker frem som blåe øyner
Og
hilser alle,
Som
sol og måne.
Så
kommer den ene
Og
favner fjellet.
Det
er en jomfru, en deilig kvinne
Som
klipper snoren.
LENGT
Hver
dag lengter jeg
En
ring av gull, et ansikt
Som
lyser og lever
Med
åpne armer.
Jeg
lengter å komme dit en dag,
Og
få holde rundt den ene
Med
skåler av sølv.
Jeg
lengter hver kveld
Etter
et virkelig gjensyn,
At
fuglen skal komme tilbake
Og
skjenke meg en prins.
23.
LØPER
Jeg
løper ikke tomhendt,
Løper
opp trapper, over høye fjell,
Følger
stien gjennom jungelen
Til
landsbyen.
Jeg
løper med stafettpinnen,
Og
dekker bord på veien.
De
kraftige og uforstandige forstår ikke alt
Som
rører seg mellom himmel og jord,
Der
jeg løper fra land til land
For
å se, og fatte dybden av alt
Som
strømmer i luften.
Jeg
løper med tiden, og måler avstand og høyde,
Så
jeg kan male et bilde
På
holdeplassen, der alle venter,
Og
bussen uteblir.
Jeg
kom ikke tomhendt til verden,
Men
føler jeg mangler styrke til å overleve
Denne
endeløse vandringen
Fra
hav til hav, og fra varde til varde,
Til
ringen slutter.
BEFRI
MEG
Befri
meg fra plager.
La
helsen holde løpet ut.
La
meg slippe å gå i kjelleren
For
å hente nye krefter.
Jeg
trenger et hjem
Med
dobbelt skrivebord.
Jeg
har så mye jeg ville sagt,
Og
veier bokstaver som gull
Inn
i veven.
Jeg
vil vinne litt ekstra tid,
Og
drikker tran.
Kanskje
hjelper det å gå i fjellet,
Søke
de gamle stier
Hvor
gjeterne vandret, og hvile
Under
hengende skyer
Med
håp om fred for Israel
Og
mine egne barn.
24.
GLEDE
Ordene
skaper glede,
Og
ligger i tankens skjul
Til
de blir synlige.
Lyset
sprenger grenser
Og
beveger våre hjerter,
Og
forener oss med det hellige.
Gleden
stormer frem på veien
Og
følger oss steg for steg
Som
en sterk akse.
Skjønnheten
blir åpenbart i lyset.
Fjerne
stjerner blinker
Til
vi er kommet i mål.
DU
Du
er velsignet,
Og
landskapet er velsignet.
Alt
du rører ved skal være velsignet,
Som
høst og vår.
Velsignet
er du blant mennesker
Til
å bære ordene frem på TV,
Og
forkynne sannhet for umyndige og vise.
Du
er en vidunderlig skapning, en bror
Av
kjærlighet som kjenner ordet.
Du
er velsignet for å ta deg av tonene
Som
skal frem i eteren,
Mens
lampen blinker og forteller
At
høsten er stor.
Du
er velsignet, min kjære,
Til
å slokke brann, og tenne sjeler for Gud,
Så
verden kan forberede velkomstsangen,
Og
lære om barmhjertighet
Før
tiden renner ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar