HÅPETS poesi 2013 (kp6) av Sigve Lauvaas

31.

STJERNE

Min stjerne henger fast i begynnelsen.

Og horisonten lyser av stjerner

Som drikker melk fra høyden.

Der min stjerne ble født

Åpnes en dør til rommet, som vokser

Og blir til en himmelhall

Med engler som danser av glede

Over å høre til.

SKYER

Bak hverdagsskyer og regntåke

Lyser en grind til barndommens rike,

Der jeg sitter med seljefløyter

Mens kyr og sauer går forbi.

Bøndene går til sitt arbeid,

Og jeg ligger i graset og filosoferer

Over verdens uløste gåter,

Mens skyene seiler over fjellet.

Det blir ingen vår uten regn.

Det blir ingen skyer uten havet.

Kanskje skulle jeg følge med litt

Og notere hva som skjer?

Jeg filosoferer, og erfarer skyer i vind

Som kaster høy og åker i luften,

Og river hus i småbiter som sukkertøy,

Mens en blå forhauster kjører forbi.

Skyene har himmelen til lerret,

Og maler de fineste malerier.

Kanskje jeg får være med en dag,

Viss jeg er en dråpe i vinden?

Regnet reiser med skyer, som vi reiser med tog og fly.

Alle vil til sin leirplass,

Og alle vil vekke opp jorden, så livet kan gå videre,

Som en forlengelse av skapelsen.

32. 

SJØ

Båt i sjøen.

Blågrønn sjø med krabbeteiner.

Her er alt bare glede.

Solgull glitrer i bølgene.

Hjerter slår i takt.

Ingen sorg, bare avskjed.

Båten går snart.

Vannet stiger,

Og båten reiser over havet.

Fuglene gir signal.

Himmelen blir rød i horisonten.

Noen dør på reisen.

Jorden er rund.

Menneskene er vakre.

De elsker nærhet.

FORVEL

Hvorfor må vi ta avskjed

Med årstid og dager?

Hvorfor må vi alltid videre

Til nye avskjeder?

Adjø, sier vi i dørene til folk,

Og samler på minner.

Vi synger på reisen, og gråter.

Det er livet i en sum.

Farvel, du som jeg forlot.

Nå dekker snøen vår drømmer.

Friheten ble til fengsel.

Her er vi ennå i rommet,

Som knuselig glass.

KJENNE

Jeg skriver med hvite fingrer.

Hvem vil kjenne en som lukker vinduet

Og holder porten stengt?

Ensomheten forteller gamle gåter.

Omkring meg feier vinden.

Stjernene går til sengs.

Jeg nyter natten med åpne armer.

Jeg hopper i paradis med den ene,

Og hjerte banker rolig.

Vi er blomster i Jerusalem.

33. 

ORDENE

Som en foss kommer ordene,

Som en strøm av lava fra Hekla

Siver ordene inn i mine årer,

Og nye sanger blir født.

Hver dag fødes en sang av ordene

Som lavastrømmen tar med seg.

Poesien vokser som gras og aks,

Og fuglene spiser seg mette.

Om det finnes en sang i verden

Som kan begeistre? så er det sangen

Om Jerusalem, og det nye landet

Som vokser i visdom og velde.

FRED

Fred, gir jeg deg, fred med ditt minne.

Ditt ansikt lyser. Dine hender favner jorden.

Fred med ditt laken. Dine ord lever.

Fred over sommer og høst, vinter og vår.

Fred over dine strenger, som spiller sakte

Mens bølgene slår. Månen lyser i havet.

Og solen står opp. Min frelser gir fred

Mens jeg sover. Og jeg er et barn.

HVORFOR

Hvorfor sove, når dagene er så korte?

Hvorfor gripe lyset, når tiden klippes av?

Hvorfor speile seg, når du er så langt borte?

Hvorfor synge, når du teller våre dager?

Hvorfor si adjø, når vi ikke vet timen

Du skal komme igjen? Hvorfor dø, når vi skal leve?

34.

LA DET SKJE

Mine lepper skal ikke sys igjen.

Mine hender skal ikke bindes med lenker.

La meg bære navnet ditt tilbake,

Så jeg kan leve.

La ikke sorgen bryte meg ned.

La meg få løfte blikket mot deg.

La mine øyner lyse som et fyrtårn.

La mine lepper tale dine ord.

Syng for meg på veien til Sion.

Syng mens det ennå er dag.

Løft meg or mørket, løft meg i sky,

Og før meg frem i glansen av ditt navn.

Min sjel lever i håpet.

Mine drømmer er synlige,

Som daddel og sitrusfrukter.

Mine lepper jubler for alt jeg har fått.

Snart er jeg i luftrommet,

Og speiler meg i ditt speil.

LYS

Jeg er ikke blind, men seende,

Og passerer torget, der alle møtes.

Jeg deler ut poesi, og lyser i rommet

Etter den ene. Jeg lyser etter en engel

Som var her i går.

Jeg hviler på brede vinger,

Og kjenner luften under meg som en oase.

Jeg bølger i nåde, og blir forvandlet

Til å ta imot et høyere lys.

Jeg går fremad som en soldat,

Og vet hvor jeg skal.

Jeg lyser, og ordene lyser for meg.

Jeg bærer poesi ut til folkemengden,

Som synger om våren,

Og elsker honningkake og is.

Der, mellom venner, hviler sjelen,

Og drømmer om en hvit nellik

Som snakker et hemmelig språk.

Da husker jeg navnet.

35. 

TID

Tiden går som en radar over jorden.

Alt blir registrert til minste detalj.

Jeg våkner, og ser alle bildene.

Vips, så er alt borte, og filmen er sort.

Jeg kan bare stadfeste drømmen.

Jeg er ingen seer, men håper å bli sett

Av noen der ute.

Det er et under at jeg er til.

Bøkene støver ned. Pc’en holder meg i live.

Hvite ark blir til poesi, og speil

For en ny tidsalder.

Ordene ruller over skjermen,

Og blir varme omslag til mine kalde bein.

Ordene fester seg på innsiden

Og holder meg våken.

HÅP

Den som har håp, klarer seg i trafikken.

Tomme ord hjelper ingen.
Hvert øyeblikk med håp, høyner kvaliteten.

Livet blir rikere, og den ene blir synlig,

Omkranset av gullringer.

Håpet er å eie en blå brønn,

Der alle skattene er gjemt, der visdommen

Har sin kilde til evig liv.

Jeg håper, og fyller mitt hjerte med glede.

Om min kropp tørker inn, vil sjelen leve videre

Som en gnist, et speil av en hellig bok

Som forkynner fred.

*Se også min webside:  http://sigvedikt.webs.com/