6.
SLEKT
Når
jeg ikke vet hvor slekten kommer fra,
Hvor
røttene er festet,
Må
jeg reise og lete, følge alle spor,
De
tydelige og utydelige.
Jeg
tar undergrunnen og trikken, båt, bil og fly.
Jeg
må finne frem til et sted
Hvor
slekten har stoppet, en kirkegård.
Jeg
må kjenne pust av de gamle
Som
ikke lenger er, men som var.
For,
et sted har opphavet sin begynnelse.
Kanskje
var det Abraham
Som
ble utvalgt til stamfar?
Så
jeg skulle bli en grein,
Et
nytt tre med røtter og lauv
Som
lyser over hele jorden.
En
stjerne lyser over slekten, som ikke lenger
Er
synlig, bare støvet dirrer i luften.
Kanskje
er det mine forfedre
Som
reiser med vinden til Sahara,
Eller
en ny ørken, avsvidd fra resten av verden,
Uten
synlig kilde til liv.
Jeg
tenker på skapelsen, at noen
Ble
til flere, at verden ble befolket av fremmede,
Mens
slekten min gikk til grunne
Som
en stein i havet.
Kanskje
er de gamle stier blitt til motorveier
I
langdistanse over alle kontinent, eller
Til
en holdeplass i Vesterålen eller Lofoten,
Hvor
fisket er godt?
Og
menneskene lever i sine hytter
I
velstand, til de dør nakne,
Og
kysser jorden med stive lepper.
Jeg
ser for meg konturer av bygninger
Med
forfedre på rekke og rad
På
andre siden av havet,
Der
freden hersker,
Og
perlemorsskyene rir stormen,
Mens
mor baker lefser,
Og
frukten lyser til glede for hele folket.
7.
TIL
EN VENN
Du
finnes, det vet jeg.
Du
er kanskje på tur i det blå?
Du
er en venn, og du vet det ikke.
En
blomst av de sjeldne, et strå.
Et
strå som er blitt til en rose,
Med
hjerte og munn, og alt.
Du
taler i nattens drømmer,
Og
er lengselen i mitt hjerte.
Du
finnes et sted i verden,
I
hagen til engler og Gud.
Du
finnes blant myriader av stjerner.
Du
er gleden i livet, min engel
Og
herlige sommerfugl.
UNDER
EPLETREET
Si
meg, hvor langt er vi kommet nå,
På
veien til paradis?
Hvor
er vi
Når
du legger armene over min hals
Og
kyser vilt?
Under
stjernene reiser skyer,
Og
havet bølger i vind.
Og
trærne danser i natten,
Og
vi er på tur til Paris.
Vi
cruiser gjennom land og byer,
Og
stopper et sted i det blå.
Her,
i den gamle hagen,
Lyser
et epletre.
Si
meg, hvor reisen skal ende?
Det
vet ikke noen av oss.
Vi
lever i drømmer, og lengter
Et
sted mellom grønt og blått.
I
armkroken din er jeg hjemme,
En
venn er den beste trøst.
Du
reiser meg opp når jeg slumrer
Og
gir meg et hjertekyss.
8.
HÅP
La
meg leve.
Gjør
meg ikke døv.
La
meg se.
Før
meg inn i din mysterieverden.
Hjelp
meg frå varde til varde.
Vis
meg ditt nettverk.
La
meg øve kroppen,
Og
gå gjennom dype kart.
La
meg oppleve din nærhet.
Jeg
lever i håpet
Og
drar fortiden med som et teppe .
La
meg se lyset, de gylne trær,
Så
jeg kan nå målet.
GJEST
Vi
er gjester på jorden.
Vi
er fremmede.
Vi
famler i mørket.
Vi
søker fra øy til øy
Etter
en boplass, et herberge.
Vi
går til knes i sølevann
Til
en hemmelig adresse,
Og
blir møtt av engler.
Hvorfor
vi måtte bøye oss så lavt
For
å komme til klippen,
Vet
bare Gud.
Men,
her er vi elsket.
Vi
er gjester i Mesterens hus,
Og
skal ikke gå til grunne.
Vi
var anklaget, men ble frikjent.
Nå
kan vi gå i lyset,
Og
bære vann til trærne,
Trøste
de sørgende,
Og
dele vårt brød med de fattige
Så
lenge det er dag.
9.
HÅP
Håpet
er større enn livet,
Og
livet er større enn alt.
Den
som håper, kan leve.
Og
livet blir åpenbart.
Alt
som vi bærer med oss,
Skiller
oss ifra alt.
Selv
er vi speil i havet,
En
stjerne fra verdens ende.
Håpet
er en ny begynnelse
Som
skriver navn med gull.
Vi
håper en evig fremtid
Med
nøkler til nye rom.
ORD
La
ordene male mitt kall.
Staten
splintrer mine årer,
Men
jeg vokser over klungeren.
Skål
med de fattige ved stupet,
Der
tiggeren går i blinde.
La
ordene vekke de døde.
Små
og store ord veksler i takt.
Det
er 17.mai ved havet,
Og
båtene går mot land.
La
ordene mine få vokse
Til
en grushelling mot Masada,
Der
alle ord blir tydelige.
TØRKE
Små
bokstaver tørker ut.
De
er stillferdige fra begynnelsen,
Og
henvender seg i det skjulte.
Vi
merker nesten ikke hvordan de beveger seg
Gjennom
jungelen av mystikk og mennesker.
De
har angst, og søker terapi.
Men
makuleringsmaskinen bare surrer videre.
10.
LUFT
Jeg
svever i luften,
Og
håper at luften holder.
Jeg
er en blomsterløk
Som
speider.
Jeg
har vært på den kinesiske mur
Og
i Lofoten.
Porselen
og fisk er min interesse,
Og
poesi for sjelen.
Munch
ble ikke så gammel.
Han
fikk ikke oppleve forliset
Utenfor
Malaga.
Kjente
og kjære gikk til grunne.
Jeg
ble en veiviser på havet
Når
kursen skulle stakes ut.
Ellers
er jeg passe sløv,
Og trivst best med bøker.
Jeg
svever mellom søsken,
Og
vandrer på en usynlig mur
Mellom
tusen øyer.
Jeg
skal frem til det ytterste skjær.
MOR
Mor
snur seg imot meg,
Og
mener jeg må ta det med ro.
Det
er travelt å ro bølgene.
Mor
følger sine på veien,
Gjennom
porter og åpent lende.
Selv
har hun travet Jæren,
Og
er herdet av vind.
Mor
lyser med øyner og hjerte
Og
søker sine barn i det blå.
Der
mellom tusen stjerner
Finner
hun sine små.
Mor
snur seg usynlig, og sier:
Nå
må dere se etter meg.
Snart
er jeg en stjerne, der ute.
Så
ble mor tatt ifra oss,
Og
skogen bølger i vind.
Den
som har nøkkel til døren,
Har
rett til å komme inn.
11.
BYEN
Byen
brenner.
Flammene
strekker seg ut.
Hver
kveld brenner byen i sol,
Som
skriver ditt navn.
Kveld
etter kveld kommer nyheten,
At
byen brenner på rot.
Husene
flammer i luften
Og
gripes av røyk.
De
minste våker, de gamle undres.
Alt
dette måtte bare skje.
Det
finnes ingen logisk forklaring
At
byen brenner.
VENN
En
rose er en rose, en venn er en venn.
Du
må ikke underslå kjærligheten.
Den
er ekte, som gull.
Et
hjem er bare et hvilested
Før
du vandrer videre,
Et
utstillingsvindu for verden,
Mens
veien blir reparert.
Venner
kommer, venner går.
Venner
er som rennende bekker,
Som
dype brønner.
Det
er aldri for sent å holde noen i hånden.
Å
ha en venn er søtsaker for fattige,
Som
honning for søsken.
Å
være en venn, og å ha en venn,
Åpenbarer
hemmeligheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar