12.
LYSET
Lyset
er alltid en venn.
Ditt
hjerte vil nok forstå det.
Kjærligheten
øver
Å
strikke en strålende sol.
Oppstandelsen
skjer i lyset.
Forvandlingen
er vårt liv.
Under
angstens stormer
Og
mørke skyer,
Roper
vi etter lyset.
For
mennesker er lyset
Det
faste holdepunkt i livet.
Frå
dette ståsted kan vi fly
Rundt
hele verden.
Lyset
er en venn av kjærlighet
Som
gir oss håp.
Lyset
er åpenbart i drømmer.
Vår
lengsel etter lys
Gir
et virksomt liv.
BOKSTAVER
Jeg
har ingen bokstaver
Som
ikke er kjent
Fra
alfabetet og de frie vers.
Bokstavene
er som grønnsaker.
De
gir næring til kroppen
Og
pleier huden.
Jeg
trekker bokstavene frem i lyset
Og
gir dem et håp.
De
blir synlige i min poesi.
Og
hvem som vil kan strekke seg etter
Klangen
i ordene,
Klangen
som hopper og danser
Under
et blått teppe
Med
stjerner av gull.
13.
VERDENS
NAVLE
Verdens
navle er der du bor.
Du
kjenner angen av blomster og kjærlige ord.
Du
er hjemme, hos dine egne.
Her
er ansiktet ditt tydeligere enn alt.
Dine
bokstaver rødmer i sol,
Og
vinduet er vidåpent.
Du
stiger inn til meg, og anerkjenner meg
Med
dine lepper.
Jeg
bor så laglig.
Rett
over gaten er et bakeri.
Her
er jeg ikke ensom.
Ingen
tid går til spille.
Alt
blir samlet i minner, og atter minner.
Eg
bor i sentrum av meg selv.
TILFLUKT
Om
ordene mine er uønskede barn,
Skal
de få leve et sted.
Kanskje
vil isen gå,
Og
folk begynner å lese terapi
For
alderdommen.
Jeg
er ingen sommerfugl, men holder meg bra
Mellom
regnbyger og streif av sol.
Bokstavene
iser ned, men kommer seg
Hver
vår, når noen bryr seg
Og
sier velkommen.
Jeg
er blek under månen,
Og
går tidlig til sengs for natten
Som
drar meg under dyner av drøm
Og
atter drøm.
14.
HUS
Jeg
lengter til et hus
Som
er stort nok,
Hvor
friheten er uendelig,
Og
jeg kan vandre fritt.
Jeg
lengter etter utsikt til havet,
Hvor
barndommens vegger
Venter
på meg,
Og
bilder av søsken
Henger
på rekke og rad.
Jeg
lengter etter gjenstander å ta på,
Og
kjære kamerater
Fra
tidlige barneår,
Fra
kysten av Rogaland.
Her
står huset som en statue
Og
venter sine kjære.
Her
kan jeg komme og gå
Som
en som hører til.
APRIL
Verden
snur opp ned på alt:
Markene
blir grønne,
Og
verden lukter vår.
Det
spretter lysstråler opp av jorden,
Lauvet
gir oss håp,
Og
fuglene kvitrer.
Et
kyss av vår, sier regnet,
Et
kyss til åkeren og alt som gror.
Jeg
er en vind i luften
Som
seiler mellom natt og dag.
Verden
snur seg etter mine vinger.
Nå
kommer våren, sier noen.
Nå
kommer jeg inn døren
Med
tusen kyss.
15.
HÅP
Slik
fuglene kvitrer,
Skal
dere høre våren.
Det
er best å hvile i håpet,
Som
en gave fra Gud.
Tryggheten
om natten
Er
som å tenke på noe godt.
Håpet
er ikke villskudd på stammen,
Men
en evig blomst.
Jeg
ønsker å løfte håpet
Over
alle fjell.
Håpet
må bo i alle mennesker
Som
et tegn på kjærlighet.
ORD
Ordene
fyller verden med frø.
Og
alt som blir sådd i god jord vil spire
Og
så nye frø.
Vårt
indre fylles av ord
Som
smaker godt.
Frukten
skal merkes under himmelen
Som
dråper av visdom.
Hemmeligheten
i alt som lever er ordet
Som
skapte, og gav seg selv,
Så
vi kunne vandre i lyset.
Ordene
er brev i rette tid,
Så
vi kan lese ettertenksomt og smile.
Tenk
at vi er regnet med.
Vi
har et navn,
Og
gleder oss å kunne gi det videre
Som
et testamente, en signatur
At
vi elsker denne nærhet
Som
gjør oss til et frø i ordet
Som
lever i oss.
16.
SPOR
Jeg
har vært her før.
Unyttig
gikk jeg forbi,
Uten
spor.
Jeg
etterlater ingenting.
Verdiløs
søker jeg gatene,
Og
ansiktet tørker inn.
Tiden
visker ut navnet.
Glemt
er min hilsen.
Skogen
synger.
Jeg
er døv og blind
Og
glemt av hele verden.
Jeg
går på vidder og fjell,
Og
langs gamle stier.
Overalt
er solen.
Og
hendene roper i luften
Etter
en gyllen ring.
SOL
Hvor
langt er vi kommet på reisen,
Og
hvor skal reisen ende?
Min
elskede tar meg om halsen.
Vi
er annerledes,
Og
tørker i solen, som lyng og strå.
Jeg
legger meg flat i graset
Og
lengter etter vann.
Jeg
lengter etter søte druer.
Og
min elskede gir meg et eple
Fra
visdommens tre.
Solen
glitrer i luften, og strømmer
Rundt
husveggen, og legger seg i dalen
Som
en gammel katt.
Min
elskede legger seg i armkroken
Og
vugger meg i søvn.
17.
HÅPET
BÆRER
Håpet
bærer oss
Gjennom
en kald verden.
Den
som kan favne håpet,
Er
rik i sitt hjerte.
Håpet
bringer oss til ordet,
Og
ordet sår frø gjennom oss.
Vi
deler med hverandre
Det
vi selv har fått.
Håpet
ble født i oss fra begynnelsen
Langs
veien til det fjerne.
Nå
bringer vi håpet videre
Som
en takk for livet.
INNBYR
Vi
innbyr den vi elsker,
Innbyr
de levende
Som
gjerne kommer til gjestebud,
De
som liker maten.
Vi
innbyr hverandre til snakk
Om
det å være til.
Vi
innbyr de som har det vanskelig,
Og
bringer ord om håp.
De
levende, som elsker å komme sammen
Innbyr
langs veiene, fra fjernt og nær,
Til
en helaften i hagen,
Og
sier navnet med glede.
Vi
innbyr våre venner, og glemmer ikke
Den
ene, som vi elsker over alt.
Det
gjelder å leve nå, mens vi kan,
Og
legge sorgene bak oss.
Vi
skriver i avisene, på blogg, eller i luften,
At
vi ønsker så inderlig
At
avstand kuttes til nærhet,
Så
vi kan favne hverandre som ennå finnes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar